Plutselig var det igang, snøen var vekk og alt som var igjen på ridebanen på Notodden var litt vann som man kunne klare å styre unna. AK Tinnesand tok en vårtrening på sparket, og det dukket opp noen personer som ønsket å sparke utetreningen igang. Jeg tok jo bilder, så kos dere! Bildene er opprinnelig tatt 18. mars, så bær over med den trege fua mi, men det kommer mer!

 Avslutter med verdens beste ponnimann

“Evil is always unspectacular and always human. And shares our bed…and eats at our table.”     -W.H. Auden

Etter grundige undersøkelser når det kommer til skader som relateres til hest, har jeg funnet ut at vi hestefolk er en egen art. Skader som kommer i samband med hester, eller arbeid relatert til hest er skader vi ofte fnyser på nesa av. Vi er viljesterke og hardføre, vi kan alt og vi skal alt. Det aller meste skal også gjøres selv, til og med i skadet tilstand!

Og i mine undersøkelser har jeg for det meste brukt meg selv som eksempel med noen unntak. I hele 2011 har jeg klart å skadet meg ganske heftig, men har ikke hatt grunn til å sippe på nesa av den grunn.

Skade 1

Jeg gikk inn i 2011 med en brekt hand. Og jeg må le av meg selv når jeg tenker over dette, for jeg har aldri brukket noe før og regnet med at det kom til å gjøre vondt. Noe jeg vil påstå det ikke gjorde før i etterkant. Hesten kastet meg av på tur, og jeg fikk fanget hesten igjen, jeg fullførte turen ved å longere ut alt kruttet til hesten og marsjet hjem sint og frustrert. Jeg var fullstendig klar over at jeg hadde brukket noe i handa mi, for den var like stor som handa til Gygrid og hansken ville ikke på. Hjemme i stallen saler jeg av, legger på tepper og kaster hesten ut i paddock. Gjør meg ferdig i stallen siden jeg visste jeg kom til å bli handicappet med gips etterpå, også tipper jeg hodet mitt inn til besteforeldrene mine og spør om dem kan kjøre meg til sykehuset for jeg har brekt handa. Bestemoren min er som bestemødre flest og synes fryktelig synd på meg, rister på hodet og huffer seg. Bestefaren min bare ler, kjører meg til sykehuset og dropper meg av. Dette skjedde selvfølgelig på det tidspunktet mellom legekontoret hadde stengt og legevakta ikke hadde åpnet.

I beste stil marsjer jeg inn i resepsjonen og sier: “Hei, jeg har brukket handa mi da jeg datt av hesten, hvor går jeg da?”

Skade 2

Det skjedde flere skader mellom 1 og 2 som jeg nå forteller om, men ingenting er like artig som denne. Jeg hjelper til på en travstall mellom Bø og Seljord, og denne dagen var ikke annerledes enn de andre, men den startet bare fryktelig dårlig. Jeg skulle hjelpe lærlingen Monica med å sette ut toårs hingstene som stod i kjelleren, og valgte selvfølgelig den mest spretne og skvetne hesten. Han var kjempe snill, vi fikk bare en dårlig start. Vi gikk med hver vår gamp opp til innhengninga de skulle stå i, og Monica gikk først for å slippe den ho leide på. Så skulle jeg komme fra grusveien og ned ei lita grøft før paddocken var der, og på vei ned begynte jeg å snuble i steinene. Hesten jeg leide blei redd, og stakk av gårde inn til den andre. Jeg fikk sleng på kroppen og datt fremover samtidig som hesten var på vei forbi meg. På vei ned i søla møtte jeg en bakhov, og den traff en cm bortenfor øyet mitt. Trenger jeg å si det gjorde vondt?

Jeg ble faktisk fryktelig kvalm, og mens jeg lå rett ut i søla begynte jeg å fryse, søla var jo kald! Men hodet ble varmt, og det begynte å brenne på huden der jeg var truffet. Reiste meg opp og gikk ned igjen i stallen. Trur jeg tok meg en fem-minutters, før jeg fant meg en cola og begynte å møkke de 15 boksene som skulle møkkes. Men jeg blei fort sliten i hodet, og det blei litt cola og paracet den dagen. Man trenger jo ikke være rakettforsker for å skjønne at man da må holde seg unna tv og dataskjerm, så jeg stakk kun innom apoteket etter en pyrisept før jeg reiste hjem den dagen. Samt etterfulgt av andre ulykker, de kan du jo lese om her.

Dagen etter skulle jeg tilfeldigvis til legekontoret for å sjekke allergi, og da jeg stod i skranken begynte alle tre kontordamene å måpe. De glana og stirra, og jeg sa så fint at: “Å det her? Nei jeg blei bare sparka av en hest i går”.

Skade 3

Denne skjedde faktisk senest mandag, jeg mener, hva er det jeg ikke klarer? Vi hadde vært å hentet ensilasje et lite stykke unna hjemme, og kom hjem på gården for å ta ut halvparten. De firkantene satt bom fast i bredden, og smarte Une tenkte at å bruke en tykk gjerdestolpe for å benne den ut funker sikkert. Funket dritbra, den stolpen brakk og jeg fòr bakover mot bilen. Men å ha holdt på med hest har sin fordel, man lærer reaksjoner og det å dette “riktig”. Jeg snudde meg i lufta på vei ned fra hengeren, men på en merkelig måte klarte jeg å treffe staget på hengeren med kneet, og leggen fikk seg en karamell på bremsevaieren, før jeg deiset videre ned i bakken. Det var ikke spesielt godt, men trengte bare to minutter på å komme meg før vi fortsatte med jobben. Vi kjørte videre til nabostallen der alt skulle av, og jeg kjørte hjem igjen og la meg på sofaen. Så begynte jeg å merke at beinet stivnet, og at jeg ikke klarte å bevege kneet.

Da var det bare en ting å gjøre da, komme seg ut i stallen og møkke fort som fy! Når jeg var ferdig i stallen ringte jeg mamma, og vi reiste ut på legevakta sammen igjen etterpå. Legen trodde faktisk jeg hadde klart å knust kneskåla ut ifra hvordan kneet og beinet så ut, men han trodde ikke at jeg hadde så vondt som jeg påstod. Hadde jeg vært en annen person hadde jeg vel sitti der å hyla, men det er jeg ikke. Jeg er en egen art som tåler en trøkk, så jeg satt å ventet til legen var ferdig.

Legen sendte meg på røntgen og spurte om jeg visste hvor røntgenavdelinga var. “Eh ja, du kan si jeg har vært der noen ganger før… ” -sier jeg og halter meg av gårde med et venstrebein på størrelse med en tømmerstokk.

AinaL :

Når det kommer til å skade seg så tror jeg at jeg innehar en eller annen slags rekord. Jeg er supermann i menneskelig utgave – tror jeg selv. Største forskjellen mellom meg og supermann er derimot at jeg mangler kappe, og bakken er min kryptonitt.

Når det kommer til å gjøre «stunt» på hesteryggen er jeg god. Sinnsykt god. Det er ikke nødvendigvis en positiv ting å være god på. De gangene jeg faktisk har skadet meg, har det derimot ikke skjedd i full galopp fra en bukkende hest som man kanskje skulle tro – enda… *bank i bordet*

Jeg glemmer ikke når jeg jobbet i Danmark. Dagene var lange, og tiden knapp. For å spare tid var det ikke uvanlig at hestene ble trukket inn og ut både tre og fire i slengen. Denne dagen hadde jeg derimot med meg bare en. Den Danske Varmblodsridehesten Uno. Uno er snill som dagen er lang, og stor som et fjell. Uno tror derimot selv at han er liten som en mus, og dersom han ser noe som kan være bittelitt skummelt så vil han helst sitte på fanget ditt. Denne dagen var ingen unntak. 

Jeg sto med Uno på utsiden av stallen og ventet på plass på gangen. Det var nydelig vær, og både jeg og Uno koste oss i sola. Plutselig smeller det fra stallen da hesten som sto i krysstauene av uviss grunn kastet seg bakover med det resultatet at det laget en del lyd. «Wæææææ» sier Uno, og før jeg vet ordet av det så står han klistret opp i meg for å søke støtte. Problemet var bare at ene beinet mitt var veien. Uno spratt kjapt av foten min igjen og kikket på meg med panikk i blikket, da den personen som han annså som sin støttespiller, plutselig spratt rundt og laget fryktelig masse høye lyder. Skoen passet ikke lenger etter noen minutter, og ridestøvlene kunne jeg bare glemme å få på meg.

Jeg fikk streng beskjed om å sitte stille på en stol, noe jeg gjorde i 10 minutter mens noen andre gjorde klar de neste hestene for meg. Jeg ga beskjed om at også min hest skulle sales opp, og 15min etterpå red jeg rundt i ridehuset, uten støvel på ene foten og uten stigbøyler. De klarte jeg jo uansett ikke å legge vekt ned i. Jeg haltet meg imellom noen dager, og utviklet kjapt en egen «Aina-gange». Røntge noe? Nei pssssst! Det var da ikke nødvendig?

Et år senere røntget jeg alikevel foten, denne gangen av helt andre grunner. Jeg ble litt satt ut når jeg fikk beskjed om: «Du vet du har to gamle brudd i foten som har grodd skeivt? Hvorfor har du ikke gjort noe med dette?» Nei vel altså…. 

LeneMari:

Skade 1: 

Denne dagen var akkurat som alle andre dager i stallen. X antall bokser skulle møkkes, og like mange hester skulle ris. Pluss alt småtteriet der i mellom. Sånne dager sier det seg jo selv at man må dra tidlig i stallen, denne var ikke annerledes. Vi var 3-4 stykker som var der fast, og siden det å møkke er kjedeligst, startet vi med det – Og det var veldig flaks!

Ridningen stod for tur, og de stod selvfølgelig ute, og måtte tas inn. Den første hesten jeg skulle ri, forhesten min, ble villig med, og virket klar for en skikkelig tur. Men plutselig ombestemte han seg tydeligvis, og stoppet opp. Jeg snudde meg såklart mot hesten, for å prøve å finne ut av hva han drev med. Før jeg vet ordet av det, står hesten på bakbenene og kaver med frembenene. Jeg står fortsatt bare og ser opp på hesten, og tenker egentlig ikke for mye over det før frembenet hans har sparket kragebenet mitt, og er på tur i full galopp tilbake til flokken.

Pytt med det, vi prøver igjen. Både den og 2-3 andre hesten ble ridd, men jeg syntes det gjorde litt vondt, så tenkte det var greit å få det sjekket. Det viste seg at jeg hadde kraftig brist, og hadde jeg hatt armen mye over skulderhøyde, kunne det blitt brudd. Haha!

Skade 2

Ute på tur, aldri sur! Jeg og en venninne skulle på ridetur på travstrekka, dette også med min forhest(som jeg forresten nå eier), og hun på sin. Dessverre hadde min det med å være livredd for å bli etterlatt alene, så hvis de kom for langt foran, bukket han som en gal, og lagde et lite rodeo show. Denne dagen gikk egentlig turen ganske fint, vi koste oss, jeg holdt meg på hesten, og alt var veldig fint.

Plutselig møtte vi en traver, noe vi såklart måtte regne med, siden vi red på travstrekka. Jeg stoppet pent i siden av veien, for å slippe den søte travhesten forbi. Jeg må ha vært alene om å føle meg høflig den dagen, for venninna mi bare red videre på den smale veien. Jeg klarte å holde hesten nogenlunde stille til traveren hadde passert, men idet vi skulle til å skritte etter henne, klikket det for hesten min. Og jeg hadde snakket med flere venninner tidligere den uken, om at når de falt av, da var det lurt å holde tøylene, så hesten ikke stakk av. SMART! – tenkte jeg på min vei ned mot bakken, og før jeg vet ordet av det, har hesten tråkket på meg. Med brodd. Og dratt oppover hele overarmen min. Må innrømme det var dritvondt! Jeg ble likblek, og uvel, men gensern min var like hel, og hjem måtte vi, så det var bare å fortsette.

Da vi kom tilbake til stallen, ordnet jeg og styrte med det jeg skulle. Jeg ble hentet en del senere, og når jeg kom hjem og skulle ta av meg genserne mine, viser det seg at det fossblør, og jeg må på sykehuset og sy! 

Så for å oppsummere litt til slutt, vil jeg nå tørre å påstå at vi hestejenter er en egen art med superkrefter som gjør at vi fullfører det vi har startet på, for så å reise til legen når alt arbeid i stallen er gjort.  Og vi har ingen grunn til å sutre når vi kommer til legen, for vi har jo klart oss helt til da. Hva mener du om denne nye arten? Har du en lik historie hvor du er like hardhaus til å være endel av dette rare slaget? Jeg vet ihvertfall om tre jenter som allerede er det

“Ideologies separate us. Dreams and anguish bring us together.” – Eugene Ionesco

Våren kommer som bare det, selvom sola kom før påske i år så kjenner jeg at det ikke gjør noen verdens ting! Det er bare deilig! Og etter en ganske lat vinter fra ridningen sin side, så er det så deilig å ut på tur i våronna!

Det beste av alt er at jeg har kjøpt en hest som passer mitt formål! Kosing! Vi koser oss overalt! Og jeg bare elsker hesten min for den han er! Verdens beste lille bamsemann! Han er ikke akkurat Lynet McQueen, men det er jammen ikke jeg heller, og derfor er det en passelig match!

Så idag har vi vært på en liten tur ned til Heddøla, mamma rei for aller første gang! Ikke dårlig! Så byttet vi, og jeg og Tamiro galopperte bortover den lange grusveien, det var skikkelig digg, bringer så mange minner når man springer på plasser man pleide å springe med andre hester før! Finnes ikke noe bedre med en snill gamp til noe sånt!

“Nothing is so common as the wish to be remarkable.” – William ShakespeareHva skjedde med de som står for hva de gjør, hva skjedde med hva vi lærer som barn? Jeg vet jeg har ihvertfall lært, at uansett hva man gjør så skal man stå for det! Da jeg skulket de nasjonale prøvene på ungdomskolen og fikk brev hjem fra rektor, var jeg ekstremt nervøs. Jeg er aldri den som skulker, ogjeg hadde heller aldri blitt sendt til rektor! Det endte med et langt brev som foreldrene mine måtte skrive under på! Dette var drepens, skulle mamma og pappa få vite at jeg skulket prøver, så var det ute med meg! De nasjonale prøvene irriterte meg, vi var ikke anonyme selvom vi fikk et “elevnummer”, og det å måle hvilke skoler og klasser som var best/dårligst i landet mener jeg er tåpelig. For ingen vil vel havne på bånn av lista? Det ender med at lærerne ofte dropper læreplanen, og går igjennom saker vi “kanskje får på de nasjonale prøvene”, for å unngå at skolen blir regelrett hengt ut. Da jeg kom hjem hadde jeg en så diger klump i halsen at jeg klarte ikke å snakke. Jeg sneik brevet under til pappa mens han satt å leste avisa, og han kikket lumsk bort på meg. Det stod jo selvfølgelig ikke store forklaringa i dette brevet på hva som hadde skjedd, annet enn at jeg hadde skulket en hel dag og dratt med meg seks andre elever. Han kremtet og var ikke akkurat fornøyd. Jeg forklarte hva jeg mente om dette, og kommentaren jeg fikk er noe av det viktigste jeg husker. “Mener du virkelig det her, eller var det kun for å slippe ei prøve? For om jeg skriver under her, så får du stå for det selv!”

“Stå for det”. Det er litt fint å høre, “stå for det du gjør og mener”. Det er en fin ting det vi har muligheten til i Norge, ingen kan ta fra oss det vi står for! Men da må vi jo stå skikkelig for det også? Jeg står for det jeg gjør, jeg vet hva jeg mener og vil store deler av tida. Er jeg usikker, så står jeg også for det å være usikker. Men når man gjør noe, og stadig vekk unnskylder seg så blir jeg provosert. Ja det er en fin ting å si unnskyld om man angrer, det er lett å tilgi den som fort sier unnskyld, men når man sier unnskyld fordi andre har en mening om det, blir for meg teit. Eller det å si unnskyld før man i det hele tatt har gjort noe, er enda mer tåpelig! Bloggere som publiserer ved midnatt har ofte denne tendensen. “Det var ikke meninga å publisere nå, det bare ble sånn, unnskyld”. – Det var jo meningen, ellers hadde du aldri publisert på den tida. Om du mener du har publisert da, fordi det var da du fikk tid, eller gjør hva som helst for å få lesere, så stå for det! Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg gjør dette med vilje, heller det enn å unnskylde seg hele tiden, det ser rimelig dumt ut i en blogg. Kommentarer man legger igjen hos andre brukere kan være greit å tenke igjennom før man trykker på knappen. Kommenter hva du vil, men tenk litt på hvordan personen bak den andre skjermen tolker kommentaren din. Er du krass med vilje fordi du ikke liker meningene til bloggeren, javel så fint for deg. Men da må du faktisk stå for det, og ikke unnskylde deg når du blir “angrepet” tilbake! Dette gjelder igrunn kommentarer uansett, koselige eller uhyggelige. Det går alltids ann å si unnskyld om en kommentar ikke var ment slik som den andre parten oppfatter den, men hvis dette er en gjenganger bør du kanskje begynne å omformulere deg, istedenfor å si unnskyld i hytt og gevær. For du må faktisk stå for hva du kommenterer.

Det at man må stå for det man gjør, er i mine øyne ganske viktig. Meningene mine står jeg for, og du får stå for dine meninger. Men ikke skift mening fordi flertallet mener noe annet, eller du blir pirket på for hva du mener. Stå for det, og begrunn det tilbake med hvorfor nettopp du mener dette. Det er lett å bli påvirket, men vet hvorfor du står for det du gjør!

I løpet av sitt forhåpentlig lange liv, handler det om å “finne seg sjæl”. Vi vokser opp og det handler om både arv og miljø. Hva som faller i genene dine og hva som spiller inn på skolen og i det sosiale har mye å si på hvem du ender opp med å være. Jeg vet mange er innom flere faser når man går på barneskolen, ungdomskolen og videregående, og også for de som går videre på skoler. Kanskje noen har allerede funnet ut hvem man er når man går ut av ungdomskolen?

Mange bruker unnskyldninger på hvorfor man er som man er. Var faren din alkoholiker, har du dysleksi, bor du langt unna besteforeldra dine, lider du av en sjelden sykdom, eller kanskje du bare innbiller deg at du har det fælt?

Vi prøver ut nye ting, liker å presse grenser og om noe går galt så skylder vi ofte på hva vi har, og ikke på hvem vi er.

Jeg tror ikke på at vi noen sinne kommer til å finne oss selv, jeg tror vi må lære å leve med oss selv. Jeg tror vi må godta hva og hvem vi er, og leve med det. Det blir kanskje litt av det samme, men jeg synes alikavel det er forskjell på å finne seg selv, og det å lære å leve med seg selv.

Ikke skylde på sykdommer, rope ut at du har muskelsykdommer, lære vansker, ledd problemer, dysleksi og andre ting. Det er ingen unnskyldning, det er hva som gjør deg til det du er. Det definerer deg.

Vi forandrer oss hele tiden, man lærer nye ting ut ifra hva man liker å holde på med. Jeg mener at personligheten vår aldri forandres, kun væremåten. Man oppfører seg alltid litt forskjellig når man er med forskjellige folk. Man lærer seg jo bare å kjenne i gitte situasjoner, man lærer seg hvem det er verdt å være med.

Som sagt så tror jeg ikke man finner seg selv, man lærer å leve med hvem man er. Selvom det kanskje kan være vanskelig uansett hva man sliter med. Det er lasten og fortida di som gjør deg til du!

Når man har en pøbelponni på stallen så må man alltid være på vakt! Ponnien er ekstremt smart, og utspekulert! Glemmer du en liten enkel ting, så ser han en mulighet i den!

Når jeg slipper ut hestene om morgenen, så henger strømporten i låven, så jeg bare kan åpne døren og be de gå ut. Porten henger jeg i hverandre, som sikkert de fleste andre også gjør? Fordi den henges nå i hverandre, lager den en liten luke mellom låven og strømtråden. Jeg sender først ut Sirius, siden han ikke skal ha på seg hverken noe grime eller dekken. Åringen bruker jeg litt lengre tid på, da ho har et par simple ting å lære i hverdagen.

Men det har seg sånn at når jeg glemmer å henge den nederste tråden på låven, så ser Sirius muligheter mellom hver en strømtråd. Det første han gjorde, istedenfor å gå ut til maten sin, var å traske forsiktig ut av gjerdet. Gresset er grønnere på andre siden, eller i det minste friskere! Når dette gikk opp for meg, hva jeg hadde glemt, så måtte jeg forte meg ut med åringen, og bare få hengt porten på plass for så å komme meg på ponnijakt!

Et bilde sier mer enn 1000 ord, tenk deg da hva 26 bilder av en utspekulert ponni sier!

 De siste bildene ifra han snur, sprang han tilbake til stallen og innunder luka der han sprang ut. Akkurat som om ingenting hadde skjedd.

Det er ikke tvil om at han har personlighet til tusen ihvertfall! Jeg stod vel mer å lo ute på jordet, enn det jeg var ute av meg fordi han hadde stikki.  Bukk og sprett, tjo og hei sa Sirius idag!

Jeg har igrunn hatt lite lyst til å skrive i det siste, men når mørket stiger på og hestene er inne for kvelden, akkurat idèt jeg setter meg ned i kurvstolen min og slår på yndlingsserien på DVD får jeg små kick av å skrive.

Det er litt rart at slike ting henger sammen med mørket, skrivelysten altså. At det må bli mørkt og jeg selv har fått satt meg godt til rette. Akkurat godt nok til rette til at jeg blir giddal, og bruker laptopen isteden for den stasjonære på soverommet.

Jeg har påbegynt flere blogger, som jeg får følelsen av at er “wow”, og “yes, endelig kommer det noe ned”, så begynner jeg å skrive og ting dabber av.

Men jeg har også lagt merke til at det er flere enn bare meg som legger ut bloggene etter klokken ni om kvelden, og jeg vil vel tørre å påstå at jeg heller ikke er den eneste som publiserer etter klokka tolv på Hest.no kun fordi sjansen for å havne på topplisten er større. Den er større fordi klokken 00:00 slettes dagens liste siden en ny dag dukker opp.

Det jeg lurer på er, hvorfor er det ingen som står for det de gjør? Hvorfor unnskylder alle seg fordi de publiserer en blogg etter midnatt?

Enkelte klager og skylder på dårlig tid, “såri hadde ikke tid til å publisere før nå såriiii”, hørt den før?

Jeg er ærlig, jeg legger ikke skjul på noe. Skrivelysten min dukker opp sent på kvelden, og ofte er det slik at jo senere det blir, jo mer engasjert blir jeg i skrivingen. Jeg jobber best under press, presset før jeg skal bue lallen rett og slett! Jeg kan vel også skylde på at jeg er et realt B-menneske, kjenner du deg igjen?

Ihvertfall, har jeg skrevet en blogg, og er ferdig 23.41 venter jeg likegodt til midnatt før jeg publiserer den. Men jeg står for det, det er da jeg VIL skrive, og da jeg KLARER å skrive. Kroppen har roet seg, og hodet har samlet seg. Det er da jeg sitter i min komfortsone, og stillinga jeg har inntatt tilsier at jeg kan bli sittende i mange timer med en blogg. Og om jeg begynner rundt ni, blir jeg ofte ferdig rett før tolv, andre ganger blir jeg ferdig ekstremt mye seinere.

Som sagt så står jeg for det, jeg unnskylder det ikke, og jeg vet hvorfor jeg gjør det. Det er ikke noe å legge lokk på, at de aller fleste på lista over anbefalte bloggere også er flinke til å publisere på et spesifikk tidspunkt av døgnet. Men det fører også til at det blir mer kamp om plassen, kvaliteten i bloggene for å havne på lista fyker opp, og jeg tipper trafikken på Hest.no øker så ekstremt rundt midnatt at du støter ofte på “Server Unavalible”-siden. Eller har du vært heldig og ikke gjort det?

Ja jeg er en midnattsblogger, hva er du?

Hvordan lagrer du bildene dine? Jeg finner aldri ut hva som er best, klarer ikke å bestemme meg, og for hver gang jeg begynner å holde meg til en ting så går det ikke lange tida før det sklir ut! For hver gang autokjør dukker opp så stiller jeg meg det spørsmålet: Hvordan lagrer jeg bildene mine på best mulig måte slik at jeg lett kan huske hvor ting ligger og jeg finner de igjen?

På den forrige eksterne harddisken min så sorterte jeg først ut ifra hvilket kamera det ble knipset med, også etter måned. Slik som “Juli2011″ osv, og i hver månedsmappe laget jeg enda ei mappe hvor jeg brukte temaet som navn. Men det skle jo ut, og det er så si umulig å vite om et bilde jeg synes å huske å være tatt i mai-juni-juli-august hvor er blitt av. Og på slutten av lagringskapasiteten til disken endte alt opp i “Thailand 2010″-mappe, ikke veldig heldig ettersom jeg var i Thailand rundt oktober. Mapper og bilder er datert helt til Februar i ettertid.

På den nye nå ble det til at alt ble tag’et for hver gang jeg la inn noe fra kamera. Det har resultert i ekstremt mye rot, selvom mappene er navnet! Legger jeg ikke inn bilder for hver gang, så ender mappen med å hete “diverse”. Håpløst!

Hva gjør dere for å holde oversikt? 

Jeg har hatt mitt første møtet med RAW-filer (ihvertfall som jeg kan publisere), og det perfekte treningsobjektet er jo: hest! Og hesten jeg velger er den skjønne lille bebbin på ett år jeg har hjemme i stallen. Så blir en minibildeblogg av kun åringen Tita. Babyen vokser til, og begynner å ta seg litt sammen. Jeg blir ikke springi ned lenger, det gjør heller ikke Sirius og da er han rimelig fornøyd, og ho begynner å bli merr. Åhuff, ja ei skikkelig merr! Morragretten, irritabel rundt maten, og kan rett og slett ikke fordra mannfolk! Her om dagen tok ho renne fart for å spenne etter pappa som krysset beitet! Er det rart vi liker hingster og vallaker bedre? De er i det minste ikke fulle av hormoner man ikke klarer å lese!

Siden jeg har forsket litt for meg selv på RAW og i Brigde så bærer det litt preg på bildene at de kanskje er litt gule, grønne eller kanskje litt for røde. Ikkje bra! Det er vanskelig, og i anledning snart et nytt kamera må jeg ihvertfall ha øvd litt mer på RAW enn vanlig JPEG. Når nytt kamera er sikret, så er det kameraet som skal utforskes og ikke filformatet! Bildedryyyyyyss:

Dagens yndlingsbilde!

Hvilket bilde ble din yndling?

Det kommer et punkt i alle hesteeieres liv hvor ting ikke går helt etter planen. You and your horse forever, right? Dessverre er ikke livet så sukkersøtt som man skal ha det til, og det dukker stadig opp hindringer. Skole, jobb, penger eller familie er de største fire grunnene til at man trenger hjelp i stallen, da går man til anskaffelse av en hestejente eller hestegutt som kan hjelpe til med møkking, fôring, faste ridedager eller litt pass. Alt for å lette litt på trykket i en ellers så hektisk timeplan.

De fleste hesteeiere har rett i absolutt alt, de tar ikke feil, og kun det beste er godt nok for hesten, selvfølgelig. Utfordringen er å finne en som er god nok i eiers øyne, som deler det samme synet på hesteholdet, håndtering og trening. Tja, det burde vel være lett? Dessverre er det mange som setter ekstreme krav, hvor kun èn av ti kommer igjennom nåløyet, om man er så heldig at man kan velge og vrake da, det er jo en forutsetning. Er det lettere i større byer eller hestemiljøer enn ute på bygda? Må man bare ta til takke med det man får? Eller holder man seg til kravene frem til den perfekte ekstra rytteren dukker opp?

Jeg har ihvertfall noen ganske enkle krav selv synes jeg:

- Alder ingen hindring 

- Personen skal være rolig av seg, i holdning og oppførsel

- Ansvarsfull, kjenne sine egne begrensninger

- Ydmyk overfor meg som hesteeier, tross alt jeg som eier hesten

- Følge mine regler rundt ridning, ingen overdreven herjing, sprang eller heisaturer over stokk og stein. Det er greit å ha det gøy, men hesten er ikke et leketøy

- Møkke stallboksen til hesten han/ho har bruka, og gjøre klart til innslipp med fôr og vann. 

- Kunne stille opp på faste dager, lettere for alle å forholde seg til

Og på grunnlag av dette trenger heller ikke rytteren ha superlang erfaring, være verdensmester eller ha ekstreme kunnskaper så lenge jeg og hesten blir respektert. Da vet jeg at hesten er i gode hender, og bare jeg ikke trenger å være der hver gang de skal på tur for å sende de av gårde, er jeg fornøyd.

Jeg vet noen krever betaling, men det ser jeg ærlig talt ikke poenget i. Ja det er dyrt med hest, men du har selv gått til anskaffelse av dyret, så jeg mener du fullt og holdent får klare å betale for det også! Betaling i mine øyne er hjelpen jeg får mtp møkking og andre små gjøremål, det sparer meg for tid og da er jeg fornøyd. Personen som ønsker å ri får ridd, hesten blir brukt og du slipper å sitte med dårlig samvittighet for å ikke ha vært på en ridetur du egentlig ikke hadde tid til. Jeg kaller det en vinn-vinn situasjon, så hvorfor betale?

“Jeg er ikke ute etter å drifte andres hobby”. Det stiller seg såklart litt annerledes om du har en hest som er utdannet til et høyere nivå, og diverse andre fasiliteter er tilstede slik som ridebane og hall. Men da havner automatisk prisen for å holde hest mye høyere enn når man har en avdanket traver, liten hobbyhest eller en gjennomsnittelig tur hest. Da er hesten og stallen du står på ettertraktet, og du kan jo også sile ut de useriøse mot de seriøse om du tar betalt. Men slik som prisene rundt om i de store byene ligger på å få være rundt en hest mener jeg er småteit. Det er fortsatt, til en viss grad en vinn-vinn situasjon.

Og forresten, det banket på stalldøra mi idag, og der var hun! Verdens koseligste jente som har fullført høyskolen og som ønsket seg en turkamerat som selskap. En ponni var midt i blinken, for da var den ikke så høy og skummel heller! Tre dager i uken hvor jeg slipper å ha møkking hengende over meg, og en hjelpende hånd jeg kan spørre om når som helst, for hun leier nemlig i “nabohuset” lenger ned i veien! Hva ser du etter i en fôrrytter? Har du store forventinger eller høye krav?