Det kribler i fingrene etter et kamera, og jeg liker å syte litt før det dukker opp! ÅÅÅååh jeg trenger et kamera som ikke lever sitt eget liv, og er like treg i avtrekkeren som en random kompaktkamera! Sånn! Og siden det blir lite med å ta bilder, ja da får jeg redigere også! Bare synd at Wacom’et mitt har også tatt kvelden! Julegave anyone?

Har følt meg litt kunsterisk, og siden jeg ikke har publisert bilder ifra dåpen til Iseline, så kan jeg vise de kunstneriske sidene med et kamera som var så som så. Get ready to be pinkyfied!

Eh! Jeg har igrunn aldri hatt dette problemet før, men nå skjer det opp til flere ganger iløpet av dagen!

Jeg har blitt oppringt fordi jeg har en pånni på avveie, jeg kjører og tråler Heddals grusveier, løper over jorder og leiter i skogen. Hesten har blitt observert hos naboer, og de vet tydeligvis hvor han hører hjemme. Og må da tilføye at en nabo heromkring er innen for en radius på en km, pluss minus.

Idag stod han nesten i hagen til noen, og hadde leiket seg i skogen. Jeg kjørte hjem for å fange han, og leitet rundt i skogen i nærheten der jeg bare må anta at han er. Gikk til naboen for å spørre hvor ho hadde sett han, og tok en runde til. Da jeg kommer rundt en kvist-øy ute på et jorde, står jaggu minigampen og sturer ved gjerdet sitt fordi han ikke kommer inn. Det er jo strøm på gjerdet må du jo skjønne! Jeg tar han med inn i gjerdet igjen, og jeg sjekker over gjerdet, null hull. Null spor etter hvor han har ålet eller krabbet seg ut. Jeh! Så blir jeg oppringt klokken 23.00 om at åringen holder leven uti her, så da antar jeg at han har tatt seg en tur igjen. To ganger iløpet av en dag?

For noen kvelder tilbake fant jeg bare en hest i innhegninga mi, og null pånni. Da var det samme prosedyre: opp i skogen for å lete, hvor jeg fant en sturende Sirius på andre siden av gjerdet. Heldigvis står han nå pent og venter på å bli hentet, men hvor lenge varer dette før han utvider horisonten?

I sommer brøyt han seg også fra ei innhegning, sprang over havreåkeren for så å bryte seg INN i ei anna havn. Der var det nemlig mer grass! Det har skjedd to-tre ganger i vinter, men da har han ikke kommet langt før han har blitt oppdaget. Da har han bare snudd når han har blitt ropet på, og er ganske lett å fange, så lenge personen som skal fange han ikke heter Une da. Da er det alt annet enn lett! Jeg gir meg ende over! I morra skal han utstyres med ståltråd-antenne i grima, og jeg skal legge til enda en tråd på gjerdet mitt.

Sirius er en shettis, og har en historie på å stikke av. Han kommer seg ut absolutt overalt, uansett om det er bred hvit tråd, tynn tråd, flere tråder, eller sauenetting! Opp til flere ganger har han vært observert ute på tur hos tidligere fôrverter, og da de har kommet seg hjem for å fange han har han stått pent i hagen. Han kommer som regel tilbake etter en liten luftetur, men jeg kan da ikke satse på noe slikt?

Har du vært borti et slikt problem før? Hva gjorde du for å løse det? Tips til en som har en utbryterkonge i heimen?

Har fått en skrivesperre uten like! Jeg har opptil fire påtenkte blogger i hodet, men de vil bare ikke skrives! Så da bedriver vi den trøtte tida til å redigere bilder just for fun! Så til alle hår-glade hestefolk, her kommer hovskjeggbloggen! Det er ikke mange bildene, men det er nå en grunn til at jeg sparer til nytt kamera! Har gjort det beste ut av situasjonen, og slang også med et bartebilde! Ikke vanskelig å vite hvilken rase jeg har tatt bilde av vel?

En halv Bartulf!

gjort mye rart! Ting står på hodet her, og jeg har mye å henge fingrene i, FØLER JEG! Jeg gjør ikke stort om dagen, men jeg finner på stort! Og siden jeg er så ekstremt fraværende på bloggfronten kunne jeg jo i det minste kommet med en ørliten oppdatering i hva som skjer. Selvom jeg for tiden føler meg slik:

Og det er ikke alle som synes det er så kult å henge med meg lenger heller:

Selvom vi har det vel så bra på tur, hvor alt skjer i hans tempo og han får som regel viljen sin. Her snakker vi en ekstremt fri oppdragelse uten noe korreksjon inne i bildet:

Har ikke ridd så mye på gammer’n i det siste, men nå har jeg tatt meg selv i nakkeskinnet:

Hjemme på gården har vi leietrening (kommer en egen bildeblogg bare fua får satt seg ned til å redigere litt! ) og bitt trening med åringen. Og det går igrunn så det suser, ho tar det meste på strak hov. Det gjelder bare for Une å holde tolmodigheten lenge nok, og slå seg ned med å være fornøyd etter en ekstremt kort økt. Konsentrasjonsproblemer hos både meg og babyhest tror jeg!

I stallen er det ikke bare hest og ponni, men jeg driver også med litt museavl på si. Nå har jeg fire små grå museunger som er klare for levering, noen som melder seg? Så fort jeg flytter til gården blir de pusemat.

Jeg solgte den gamle hestebilen av en tutende og nesten-kokende pickup. Så fant jeg meg et nytt glis som kan dra 3,5 tonn, oversettelse: Fullt utnyttelse av BE sertifikatet mitt! Hvit er nok midt i blinken, siden jeg er så flink til å vaske og sånn mener jeg!

Til slutt må jeg jo tilføye flaksen min da. Ingen oppdatering uten litt uflaks!

På tide å være litt fantasifulle folkens!

Jeg er ikke ute etter en konkurranse nå, men heller en form for artige bildeinnlegg, bildeglad som jeg er

Og i anledning bilder tenkte jeg å utfordre noen! Jeg synes hele vennelista mi hadde vært litt heftig, det syns kanskje andre også. Men et knippe få bloggere er ganske bedre, og det beste er de som jeg selv har valgt ut av god grunn:

Matilde Brandt, Silje Mari Husby, Stina Nilssen, Astrid Mathilde, og Margrethe Berge! 

Alle som tar bilder sitter på en makt, og vi som blogger i tillegg har enda større makt. Vi kan vise dårlige sider av rytter og hest, eller vi kan vinkle det fra de beste sidene. Jeg er ikke ute etter å henge noen ut på bildene, men rett og slett more oss litt over øyeblikkene som er fryst ned!

Vi snakker masse bilder! Og mange tar over 500 bilder for hver gang de knipser, og som oftest blir de beste bildene publisert. Jeg tipper de fleste sparer på bildene som ikke blir bra også, så hvorfor ikke lage en blogg av det! Sist jeg kikket på en dressurøkt og tok bilder fikk jeg meg en ekstremt god latter. Latteren satt høyere da det viste seg at de “fineste” bildene også var de latterligste. Bloggen finner du her.

Så grav frem bilder fra harddisken din som kanskje ikke er publisert før, men som kan gi oss en god latter! Antall bilder velger du selv, men sørg for å få oss bak andre siden av skjermen til å le, i det minste trekke på smilebåndene! Du må ha tatt bildene selv, eller deltar på de. Merk bloggen med ” Une utfordret meg”, og send ballen videre til dine favorittbloggere når du har lagt ut bildene! Dette blir gøy!!

Her kommer mitt bidrag:

Her ble jeg bokstavelig talt kastet ut av en klassetime!

Jeg kjenner jeg blir litt småfrustrert over alt hysteriet som enkelte kommer med når det gjelder travsporten. De skriker og bærer seg over alt utstyret de lesser hestene ned i, stakkars hester som får hodene dratt oppover, reim over rumpa, to bitt i munnen, pisk, jaging, og mye annet rart!

Siden jeg nå tilbringer to dager i uka på en travstall med over 30 hester på, så kanskje jeg kan bruke det jeg har lært til noe nyttig. Jeg har lært mye, mest fordi jeg er en såpass nysgjerrig person som alltid går i veien, spørr og graver om hver minste ting. Men det er for å lære, vite mer, KUNNSKAP! Så før dere begir dere ut på tynn is og påstår at hester blir mishandlet, pisket og har så mye stygt utstyr så skal jeg fortelle dere litt om dette!

Viktig å vite at dette er hva jeg har lært, og hva jeg også mener!

Jeg starter med det som det ofte blir skreket mest om, nemlig den berømte sjekken. Sjekk er påbudt i både vanlige travløp og montèløp, er usikker på reglene ved lokalkjøring og ved trening bestemmer man selv. Sjekken er noe som strekker seg fra hodet til hesten, og bak i sulkyselen. Hvorfor gjør den det, og hvorfor dras hodet til hesten opp?

Det første, og kanskje aller viktigste er sikkerheten! Om hesten får muligheten til å springe med hodet mellom bena, så får den også fort muligheten til å spenne bakut eller galoppere. Dette er et travløp, så galoppering er jo alldeles ikke tillat. Sikkerhet må man jo ha, for om hesten får sjanse til å bukke og sparke, er det fort at den treffer sulkyen og mannen/damen som sitter oppi. Et hesteben i lysken er neppe behagelig, i værstefall kan hesten treffe hodet!

Så er det noe jeg antar, og det er at når hesten får hodet opp, så får frembena større spilleplass. Slik er det vel for det meste overalt, du ser jo hvordan en Frieser har endt opp med etter mange år i avl som ren kjørehest? Hodet skal opp så bena kan frem!

Sjekken har to endepunkter, og jeg begynner med det fremste. Hodelag med sjekkmulighet finnes det mange av! Og jeg vil vel påstå at den mest vanlige typen er den som går ifra pannen, nedover og inn i munnen som et ekstra bitt med stang. Men, det finnes alltid flere alternativer, og det jeg liker best av de, er den som har en egen lærreim som går under haken istedenfor å inn i munnen. Den brukes for at munnen til hesten skal tas minst mulig i. Jeg har prøvd å tegne et eksempel:

Ifra mellom ørene festes den andre delen av sjekken, og den strekker seg nedover nakken og til selen. Der har den to (kanskje flere også) måter å ende på. Den ene er sjekken med klips. Om sjekken har klips så er den ferdig innstilt til den hesten som bruker den, og mange har denne av under oppvarming, og eier/hesteansvarlig må løpe ut til kusk og hest før løpet begynner for å feste sjekken på selen.

Drasjekk er også et alternativ, da trenger man ikke å ut på banen for å feste den før løp for den er festet når kusk skal ut å kjøre. Her er det kusk som bestemmer hvor stram sjekken skal være. Den er en lang reim med masse hull som går igjennom en mekanisme som låser sjekken fast pr hull som den blir dratt til. Hvem som bruker hva er vel smak og behag regner jeg med! Jeg har igjen brukt mine tegneskills for å vise dere:

Du har også noe som heter slagreim. Enda et sikkerhetstiltak for å ikke få seg et smell mellom bena mens man sitter på kuskesetet. Slagreimen går over rumpa på hesten i halereima, og festes på hver sin side av sulkyen. Skulle en hest få det for seg å enten bukke, sparke eller galoppere blir dette vanskelig da reima presser baken til hesten ned igjen.

Så var det disse bittene som det finnes så utallig mange av! Men slik det er i ridesporten er det også i travsporten! Det finnes stangbitt, todelte, tredelte, flere ringer, lærbitt og diverse andre bitt med andre funksjoner. Forskjellige bitt til forskjellige hester, og jeg syns nå ikke folk skal si at noen er uvitende som bruker ditt eller datt, for hver og en har sin grunn til nettopp det bittet! Selvom du mener det finnes bedre bitt, hvordan vet du at eier/trener ikke allerede har prøvd det?  Om noen ikke vet bedre, så er det minst like mange som vet like lite i alle grener.

Som i sprangridning har man også  her ørehetter. Men bare en litt mer polstret versjon med innvenndige ørepropper. En travbane er et ganske stort område, og høytaleranlegget strekker seg langt. Man skal jo høre hva speakeren sier om løpene som går, om man så er på banen, hesteringen eller i stallen. Så for at hestene skal beholde roen under løpet og ikke “ta ut” eller springe ifra høytalerene for tidlig i løpet så er det mange som har bomull først, så ørepropper og så kommer ørehetta. Ofte drar kusken av hetta og proppene på oppløpsiden så hesten kan sette inn det ekstra giret de har, for de vet når det gjelder!

Jeg hører noen rope om pisk? Vel, til informasjon er det ikke lov med pisk under løp, imotsetning til galopprace.  Og det er alltid en stevneveterinær som går rundt i oppstallingsboksene og sjekker hester. Så om en hest blir mishandlet og det syns blir det garantert merket og sjekket opp her! Veterinæren kan alltid komme med startnekt om han har gyldig grunn.

Man kan bli utestengt av banen om hesten oppfører seg idiotisk, er i dårlig form eller annen grunn. Dette er med tanke på hest, kusk, eier og alle andre rundt! Når jeg tenker meg om kan både hest og kusk få startnekt, om f.eks kusken råkjører, sjenerer andre i feltet med vilje, galopperer for lange avstander, og slik kan jeg igrunn holde på til du blir lei av å lese!

Hesten på bildet over fikk startnekt i en måned av Klosterskogen travbane fordi hun sjenerte andre. På arket som ble utlevert til eier stod det ifølge dommerne som overvåker løpet, at hesten var uregjerlig i felt (på dette bildet kaster hun seg til høyre for hun ser porten komme), og måtte ta opp igjen et prøveløp for å kunne delta i vanlige løp igjen. Prøveløp er egne travløp hvor man må få dette løpet “godkjent” for å kunne delta med andre. Dette er, igjen, av sikkerhetsmessige årsaker!

Og lista over sikkerhet er mange! Akkurat som i sprangridning hvor alle under 16 år skal ha sikkerhetsvest, eller i feltritt hvor alle skal ha vest, så finnes det slike regler her også! Alle som beveger seg inne på banen skal ha hjelm, uansett alder, selvom man ikke er kusk! Nå har jeg også lest at i 2012 blir det påbudt med sikkerhetsvest i montèløp, ikke vet jeg om dette er sant men det er slettes ikke dumt!

Sikkerheten kommer først, og det er vel grunnen til mye av det rare utstyret, og alle reglene! Men de vet i det minste hvorfor de har det utstyret de har, gjør du? Hvorfor bruker du martingal, benbeskyttere, hansker ? Er det fordi det er pent, du og hesten din trenger det, eller fordi “alle andre gjør det”? Sett deg inn i sporten før du skriker mishandling og lignende ting. Å dra alle under en kam er en smule tåpelig spørr du meg!

I’m running out of things to do

Det har gått 46 dager siden jeg tok farvel med Rooda. Det er fælt å si at tida går, for det gjør den bare så vidt. Å komme til det punktet hvor man ikke kan gjøre noe mer for hesten sin, er som et digert spark i trynet (og tro meg, jeg har opplevd begge delene!). Det gjort vondt i hele nervesystemet ditt, og langt inn i hjerterota. Det svir på alle plasser i kroppen, og en grubler hodet ut av system.  Uansett hvor forberedt jeg var på at denne dagen faktisk kom til å komme, så var det ubeskrivelig grusomt.

To keep from missing you

46 dager som har sneglet seg forbi, samtidig som tida har gått uendelig fort. Jeg gjør mye for å fylle dagene uten å slite meg ut, men på slutten av dagen så kommer alltid tankene tilbake. “Hva om jeg bare hadde prøvd”, “funnet ut av det før”,  “eller gjort”, hva mer var det å gjøre? “Tenk om jeg bare kunne”, “hadde jeg hatt nok penger”, men det er begrenset hvor mye smerte en hest kan gå igjennom dagen med. Smerte er vel relativt, kanskje ho kunne gått som avlshoppe? Alt er relativt. Smerte ja, fysisk eller psykisk?

Figured I’d just fall asleep

Fem besøk hos dyrlegen og to kiropraktor besøk og masse penger som fløy. Det tok oss fire besøk hos dyrlegen for å finne ut av hva som faktisk var problemet. Haltingen og skeivheten kom av en grunn, og etter fem måneder ble det bekreftet: Hovbeinsbrudd. Etter to måneders beitehvile var det tilbake til den siste timen. De aller siste timene noen sinne, de aller hardeste timene. Hvor forberedt er man egentlig på at den første egeneide hesten din skal dø? En time du selv har bestilt og ønsket? Hva ønsker man egentlig for hesten sin? Et rolig liv med et snev av smerte uansett hvordan hesten oppførte seg, eller smertefri på de eviggrønne enger? Hvor egoistisk kan man være etter allerede sju måneder? Hvor går grensen?

 Only took about a thousand sheep

Jeg savner hesten min. Stort! Selvom rideturene ble få, så finnes det andre måter å komme overens med hesten sin. Kos, stell og håndtering. Prøving, feiling og ikke minst tillit. Så mye kjærlighet at samma hvor vondt ho hadde det, kom ho løpende i full fres, haltende riktig nok, men løpende. Det var ikke så farlig, for ho var glad for å se meg, humringen slo i takt med galoppnedslagene. Glad for kos, stell og kanskje det aller viktigste: rikelig med mat. Men å forlate matfatet tilfordel for kos var null problem, for Une kom foran alt.

I finally found you in my dreams

Et spark i trynet, man får det ikke alltid som man vil. Jeg vil ha ho i stallen min, jeg vil kose med den brummende lyden, de fine snille øynene og hele tilliten hele hesten gav. En fantastisk hest som gjorde alt, kunne alt og ville alt. Vi skulle gjort alt. Tenk at en hest kan være så fantastisk snill, selvom man går i smertehelvete dag ut og dag inn. Akseptere alt, og ikke minst akseptere deg.

 What am I supposed to do, to keep from missing you.

Og jeg begynner med å briefe dere litt om hesten!

Planen var som tidligere skrevet at jeg ikke skulle ha hest i vinter, men når jeg fant salgsannonnsen på en hest jeg tidligere hadde ridd så var det som om, ja jeg vet nå igrunn ikke hva det var, men jeg hadde bestemt meg! Gampen som tidligere stod i Sauland hos Anja for noen år tilbake, 7 år siden kanskje, hadde jeg bestemt meg for at jeg MÅTTE ha! Han var nå blitt 15 år, og jeg vet at en slik hest er seig, så han er vel i sin beste alder!

Nordlandshesten Tamiro som vi kjente han som, stod nå laaaaaaaangt oppi nordnorge. Andenes eller noe, og jeg prøvde lykken med å sende en mail til eier om at “vi” hadde eid han før. Og jo, ho var interessert i å sende han nedover til meg, og slik ble det! Etter to dager på transport ankom Tamiro endelig Bjerke Travbane hvor jeg og pappa stod å ventet!

Og jeg kan jo bare klare opp i det med engang, til de som skulle kjenne han igjen: I passet står det at han heter Drivabekk Samiro. Når Anja kjøpte han fikk ho beskjed om at det var flere skrivefeil i passet hans. Blant annet så heter oppdretternavnet Drivarbekk, og vi ble fortalt at han egentlig het Tamiro men at det også var en skrivefeil. Så da ble det til at i de to årene het han Tamiro for oss, og det er det jeg kjenner han som.

Når man kjøper hest på impuls og fyller opp sin egen stall så må man ty til andre steder! Derfor håper jeg han kan stå med Sabina (som dere har sett til i tidligere blogger), også håper jeg at de to oldisene fyller hverandres krav! Pluss mine da, ikke minst! Det skal bli masse turridning, og vi skal kose oss på turer som går i vår tid. Det vil si, sneglefart! Allerede vært på to barbakturer, og jeg håper at det blir flere i vinter!

 Så har du den berømte fesjå’n som ble holdt i helga som var! Dyrsku’n i Seljord betyr for folk handling! Jallaboder, traktorer og andre maskiner, masse å se på, pånniridning, offesiell utstilling av de norske rasene og ikke minst dritgode tilbud på hesteutstyr!!

Men i år som i fjor var det dårlig med butikker! Tidligere husker jeg at vi hadde valget med opp til seks forskjellige hestebutikker! I år var det bare tre, pluss noen som hadde med seg dritgamle salgsvarer som bare skulle ut! De som falt i smak i år, som alltid er Topp Hesteutstyr fra Skien og Skoies! De er gjengangere på Dyrsku’n og vet det å prise ned varene sine! På bildet over var alle fleece dekken i hengeren til 150 kr, og alle regn- og ulldekken til 400! Og ja, jeg handlet til jeg var blakk, selvom det gikk fort! Jeg kjøpte meg et ulldekken, et bucasregnsdekken, tre ridebukser og en haug med krimskrams som sikkert bare er til overs! God på å prute var jeg også, faktisk!

 LATTIS! Ser nå at det står “buske”, men jeg har da kjøpt meg bukse

Litt skuffa over utvalget av butikker, men sånn er det bare! Jeg er fornøyd med det jeg kjøpte, noen syns det var mye mens andre hadde kanskje handlet mer. Jeg har nå igrunn det jeg trenger, selvom jeg alltid trenger litt mer og ekstra så får jeg holde meg! Nå er jeg tross alt tom for penger!

Jeg har igjen hevet meg på en konkurranse som innebærer bilder, og jeg har meldt meg på med det eneste bildet jeg noensinne har vunnet noe med før!
Ja du leste riktig, du er sikkert møkk lei bildet mitt, men jeg gir meg ikke!

Jeg ligger nå på “flest stemmer”-lista, og detter snart ut! Så for de av dere som ikke har stemt enda så ber jeg på mine knææææær om at det blir stemt på meg! Jeg er vanligvis ikke av den tiggende personen, men har du sett premien eller? DEN kommer godt med!

Jeg deltar med dette bildet:

Så da gjør du følgende: (gjelder om du har facebook)
Gå inn på siden til Hööks Hestesport -> Nede til venstre finner du “Fotokonkurranse” i menyen -> Lik siden, da har du mulighet til å stemme -> Søk opp navnet mitt, Une Susrud, og stem alt dere kan!

Jeg tror dette til nå har vært en av de værste dagene i hele mitt liv. Ihvertfall  når man tenker på uflaks. Jeg kan ikke skjønne at en person kan inneholde så mye ulykke uten å ligge i en sykeseng. Hell i uhell? Jeg tror jeg har en poltergeist etter meg.. For dette begynner å bli ganske så heftig!

Dagen starter med at jeg skal opp heia og over til Bø, videre til Vefall. Jeg kjører på som bare det, og som alltid blir bilen min litt for varm. Den er på nippet til å koke, men får kjørt fortere og temperaturen detter. På cdspilleren min i bilen har jeg en AUX-inngang som jeg kobler opp iPhonen min med Spotify på, denne er gull verdt! Men, det er alltid et men med slike som Une’r. Lyden spiller dårlig, og jeg tipper kanskje høytaleren min har tatt kvelden. Det er null lyd i høyre høytaler, og den andre er det et slags “tomrom” i, om jeg kan si det slik. Jippi..

Da jeg kommer opp til Braaten, er det første jeg skal gjøre å hjelpe Monica med å slippe ut gamper. Vi skal sette ut to toårige unghingster ifra kjelleren på låven, og gå opp for å sette de ut i luftegården sin. Det går igrunn veldig greit, ikke noe tull og vi går rolige opp bakken takket være min rææææva kondis. Da vi kommer opp og skal sette de ut, så må vi ned ei lita grøft. Monica går først og slipper den andre, og vi er like bak. Så går det kanskje en tanke for fort og beina mine henger ikke med. Sølete og steinete er det også, så skal ikke bare skylde på klosseheten. Idèt jeg snubler så springer jo den stakkars hesten avgårde, han blir jo redd må du skjønne (eller så såg han vel bare sitt snitt til å stikke?), og leietauet forsvinner ut av henda på meg. Jeg detter, og da er allerede hesten foran meg. Jeg er på vei mot bakken i sakte film, viiiirkelig sakte film selvom alt annet gikk meget fort!

Jeg ser faktisk hoven komme der jeg langer ut i søla. Akkurat slik som et klassisk mageplask. Jeg ligger rett ut i søla, og kjenner at det er kaldt på hele kroppen, men ikke i fjeset. Der kjenner jeg at jeg har ei stripe som har blitt heftig varm. Så varm at det brenner.  Får tomla meg sammen, og Monica spør om det går bra. Joda, det går bra, bortsett fra at jeg fikk en hov i trynet da. Jeg ser altså slik ut:

Dette er det første bildet jeg tar, og dette er i riktig lys. Og nei jeg har ikke redigert det! Jeg ser ut som ei stakkars gatejente som har blitt grovt mishandlet. Var det vakkert?

Når dagen er omme hos Braaten så setter jeg meg i bilen for å kjøre den timen det tar å kjøre hjem. Jeg starter opp bilen som om det skulle vært verdens mest naturlige ting, og idet jeg vrir på rattet for å rygge inn på snuplassen setter bilen igang å tute av seg selv. Og må ikke tro dette stopper! Den tuta så lenge som jeg svingte. Herregud så evig flaut! Kjørte nedover til Bø “sentrum”, og skal faktisk helt rundt i rundkjøringa. Fantastisk, gjett hva som henger seg opp? Jepp, bilhornet. Og  slik holder den igrunn på helt til jeg kommer hjem. I de to siste rundkjøringene før jeg skal hjem, når jeg svinger av fra europaveien og når jeg svinger til slutt inn i gården til mamma og pappa. Da stopper ikke tuta før jeg har stoppet bilen. Kan du tenke deg noe så grusomt? En ting er å tute i trafikken over sinker, eller når du er sur, eller når du skal hilse på folk, men gjennom ei hel rundkjøring uten grunn? Jesus!!

Endelig hjemme, kan det bli værre?

Jeg er så hoven rundt øyet at det gjør vondt å lukke det. Samt at om du skal se alt det som er blått må jeg åpne “valkene” som har kommet av hovenheten.. 

Ja, det striregner, værste været jeg noensinne har sett! Og jeg og Ann Vilde skal gå med hestene fra henner og ned til meg, for idag skulle åringen til Lilli komme! Vi går og går og går nedover bakkene, og når vi er hjemme setter vi de fra oss, og jeg gjerder et siste parti som jeg ikke ble ferdig med sist. Lilli og gamp kommer, og mens ho fortsatt er i tau så renner åringshoppa ned gjerdet mitt og knekker to stolper. For et styr! Jeg setter igang å gjerde fortløpende mens de andre holder hestene. Hestene blir sluppet en etter en, og det går relativt greit for seg. Sabina, hoppa til Ann Vilde lar alldeles ikke åringen hilse på Sirius og det bryter ut til litt hopping og krangling og spretting. Vi står å ser litt på, og Lilli reiser da det ser ut til å gå greit. 

Så, endelig kan vi også reise hjem. Med tunge bukser, gjennomvåte sko og slaskete gensere blir vi hentet. Da vi har kjørt Ann Vilde hjem, og jeg får hentet bilen min kjører jeg forbi beitet for å se om det går bra med de. Jeg ser ingen hester jeg gitt. Hever fra meg bilen og spurter bak låven mens jeg roper og plystrer. Da kommer naboen opp på haugen og roper til meg at tre hester løp “den veien”. Og jeg kjører etter som en gal mens jeg ringer Ann Vilde og det er på med klærne igjen. 

Jeg møter på to svarte gamper, og de stikker som rakkern lenger opp bakkene da de ser bilen min. I skogen står stakkars Tita, åringshoppa, og roper og er redd. Jeg tenker som så at de andre to kjenner da Heddal såpass godt at i værstefall finner de veien hjem selv. Jeg rygger bilen inn en avstikker og spurter mot skogen med flere leietau mens jeg igjen roper og plystrer. Da ser jeg borti bakken at Sirius og Sabina kommer som to fugler flyvende nedover grusveien. Full galopp og bukking og herjing! Sabina tar en bit av et traktoregg på veien, men Siriusen min er lett å fange. Sabina får gå der det passer ho, ho reiser i det minste ikke fra Sirius. Kommer ut av skogen og ut på jordet, der står Tita å roper sjeleglad for å se oss. Sabina var ikke særlig glad for å se ho, så ho starter å angripe igjen. Jeg springer med Sirius på slep, og skal til å snakke til Sabina idèt jeg blir nedspringi av Tita. Flott, alle er løse IGJEN! Og jeg springer som en helt etter dem med så tung bukse at den forsvinner fort ned på knea. For et kaos.

De springer bortover jordet og de to svarte hestene spurter innatt der de kom fra når de ser at jeg er etter dem. Tita er nok den som har gått først ut av gjerdet og fått strøm, for ho nektet plent å bli med og var lett å fange inn etterpå. For et STYR! Nå måtte jeg igjennom naboens hage for å komme meg hjem igjen, og Ann Vilde hadde kommet seg ned til inngjerdinga. Vi finner ut at vi må rett og slett må gjerde inn Sabina aleine. På den måten vil ikke Tita bli jaget på gjerdet av en sint Sabina fordi Sirius ender midt imellom dem. Nå må de stå innenfor gjerdet inatt!

Jeg kunne vri opp alle klea mine, var blaut tvers igjennom og i skoa mine var det en hel havre åker! Nå sitter jeg her med ullsokker og joggedress med mine to gode venner:

Jeg vil tørre å påstå at jeg har hatt en ganske så hard dag, og jeg gleder meg til puta treffer venstresiden av hodet mitt. Jeg har hatt mye uflaks opp igjennom, men å få alt på en dag da? NEI! På torsdag kommer Tamiro, og etter det skal alt bare bli fryd og gammen, gjenstår å se hvor lenge det varer