Mange bruker unnskyldninger på hvorfor man er som man er. Var faren din alkoholiker, har du dysleksi, bor du langt unna besteforeldra dine, lider du av en sjelden sykdom, eller kanskje du bare innbiller deg at du har det fælt?

Vi prøver ut nye ting, liker å presse grenser og om noe går galt så skylder vi ofte på hva vi har, og ikke på hvem vi er.

Jeg tror ikke på at vi noen sinne kommer til å finne oss selv, jeg tror vi må lære å leve med oss selv. Jeg tror vi må godta hva og hvem vi er, og leve med det.

Ikke skylde på sykdommer, rope ut at du har muskelsykdommer, lære vansker, ledd problemer, dysleksi og andre ting. Det er ingen unnskyldning, det er hva som gjør deg til det du er. Det definerer deg.

Som sagt så tror jeg ikke man finner seg selv, man lærer å leve med hvem man er. Selvom det kanskje kan være vanskelig.

Når jeg slipper ut hestene om morgenen, så henger strømporten i låven, så jeg bare kan åpne døren og be de gå ut. Porten henger jeg i hverandre, som sikkert de fleste andre også gjør? Fordi den henges nå i hverandre, lager den en liten luke mellom låven og strømtråden. Jeg sender først ut Sirius, siden han ikke skal ha på seg hverken noe grime eller dekken. Åringen bruker jeg litt lengre tid på, da ho har et par simple ting å lære i hverdagen.

Men det har seg sånn at når jeg glemmer å henge den nederste tråden på låven, så ser Sirius muligheter mellom hver en strømtråd. Det første han gjorde, istedenfor å gå ut til maten sin, var å traske forsiktig ut av gjerdet. Gresset er grønnere på andre siden, eller i det minste friskere! Når dette gikk opp for meg, hva jeg hadde glemt, så måtte jeg forte meg ut med åringen, og bare få hengt porten på plass for så å komme meg på ponnijakt!

Et bilde sier mer enn 1000 ord, tenk deg da hva 26 bilder av en utspekulert ponni sier!

 De siste bildene ifra han snur, sprang han tilbake til stallen og innunder luka der han sprang ut. Akkurat som om ingenting hadde skjedd.

Det er ikke tvil om at han har personlighet til tusen ihvertfall! Jeg stod vel mer å lo ute på jordet, enn det jeg var ute av meg fordi han hadde stikki.  Bukk og sprett, tjo og hei sa Sirius idag!

Det er litt rart at slike ting henger sammen med mørket, skrivelysten altså. At det må bli mørkt og jeg selv har fått satt meg godt til rette. Akkurat godt nok til rette til at jeg blir giddal, og bruker laptopen isteden for den stasjonære på soverommet.

Jeg har påbegynt flere blogger, som jeg får følelsen av at er “wow”, og “yes, endelig kommer det noe ned”, så begynner jeg å skrive og ting dabber av.

Men jeg har også lagt merke til at det er flere enn bare meg som legger ut bloggene etter klokken ni om kvelden, og jeg vil vel tørre å påstå at jeg heller ikke er den eneste som publiserer etter klokka tolv på Hest.no kun fordi sjansen for å havne på topplisten er større. Den er større fordi klokken 00:00 slettes dagens liste siden en ny dag dukker opp.

Det jeg lurer på er, hvorfor er det ingen som står for det de gjør? Hvorfor unnskylder alle seg fordi de publiserer en blogg etter midnatt?

Enkelte klager og skylder på dårlig tid, “såri hadde ikke tid til å publisere før nå såriiii”, hørt den før?

Jeg er ærlig, jeg legger ikke skjul på noe. Skrivelysten min dukker opp sent på kvelden, og ofte er det slik at jo senere det blir, jo mer engasjert blir jeg i skrivingen. Jeg jobber best under press, presset før jeg skal bue lallen rett og slett! Jeg kan vel også skylde på at jeg er et realt B-menneske, kjenner du deg igjen?

Ihvertfall, har jeg skrevet en blogg, og er ferdig 23.41 venter jeg likegodt til midnatt før jeg publiserer den. Men jeg står for det, det er da jeg VIL skrive, og da jeg KLARER å skrive. Kroppen har roet seg, og hodet har samlet seg. Det er da jeg sitter i min komfortsone, og stillinga jeg har inntatt tilsier at jeg kan bli sittende i mange timer med en blogg. Og om jeg begynner rundt ni, blir jeg ofte ferdig rett før tolv, andre ganger blir jeg ferdig ekstremt mye seinere.

Som sagt så står jeg for det, jeg unnskylder det ikke, og jeg vet hvorfor jeg gjør det. Det er ikke noe å legge lokk på, at de aller fleste på lista over anbefalte bloggere også er flinke til å publisere på et spesifikk tidspunkt av døgnet. Men det fører også til at det blir mer kamp om plassen, kvaliteten i bloggene for å havne på lista fyker opp, og jeg tipper trafikken på Hest.no øker så ekstremt rundt midnatt at du støter ofte på “Server Unavalible”-siden. Eller har du vært heldig og ikke gjort det?

Ja jeg er en midnattsblogger, hva er du?

På den forrige eksterne harddisken min så sorterte jeg først ut ifra hvilket kamera det ble knipset med, også etter måned. Slik som “Juli2011″ osv, og i hver månedsmappe laget jeg enda ei mappe hvor jeg brukte temaet som navn. Men det skle jo ut, og det er så si umulig å vite om et bilde jeg synes å huske å være tatt i mai-juni-juli-august hvor er blitt av. Og på slutten av lagringskapasiteten til disken endte alt opp i “Thailand 2010″-mappe, ikke veldig heldig ettersom jeg var i Thailand rundt oktober. Mapper og bilder er datert helt til Februar i ettertid.

På den nye nå ble det til at alt ble tag’et for hver gang jeg la inn noe fra kamera. Det har resultert i ekstremt mye rot, selvom mappene er navnet! Legger jeg ikke inn bilder for hver gang, så ender mappen med å hete “diverse”. Håpløst!

Hva gjør dere for å holde oversikt? 

Siden jeg har forsket litt for meg selv på RAW og i Brigde så bærer det litt preg på bildene at de kanskje er litt gule, grønne eller kanskje litt for røde. Ikkje bra! Det er vanskelig, og i anledning snart et nytt kamera må jeg ihvertfall ha øvd litt mer på RAW enn vanlig JPEG. Når nytt kamera er sikret, så er det kameraet som skal utforskes og ikke filformatet! Bildedryyyyyyss:

Dagens yndlingsbilde!

Hvilket bilde ble din yndling?

De fleste hesteeiere har rett i absolutt alt, de tar ikke feil, og kun det beste er godt nok for hesten, selvfølgelig. Utfordringen er å finne en som er god nok i eiers øyne, som deler det samme synet på hesteholdet, håndtering og trening. Tja, det burde vel være lett? Dessverre er det mange som setter ekstreme krav, hvor kun èn av ti kommer igjennom nåløyet, om man er så heldig at man kan velge og vrake da, det er jo en forutsetning. Er det lettere i større byer eller hestemiljøer enn ute på bygda? Må man bare ta til takke med det man får? Eller holder man seg til kravene frem til den perfekte ekstra rytteren dukker opp?

Jeg har ihvertfall noen ganske enkle krav selv synes jeg:

- Alder ingen hindring 

- Personen skal være rolig av seg, i holdning og oppførsel

- Ansvarsfull, kjenne sine egne begrensninger

- Ydmyk overfor meg som hesteeier, tross alt jeg som eier hesten

- Følge mine regler rundt ridning, ingen overdreven herjing, sprang eller heisaturer over stokk og stein. Det er greit å ha det gøy, men hesten er ikke et leketøy

- Møkke stallboksen til hesten han/ho har bruka, og gjøre klart til innslipp med fôr og vann. 

- Kunne stille opp på faste dager, lettere for alle å forholde seg til

Og på grunnlag av dette trenger heller ikke rytteren ha superlang erfaring, være verdensmester eller ha ekstreme kunnskaper så lenge jeg og hesten blir respektert. Da vet jeg at hesten er i gode hender, og bare jeg ikke trenger å være der hver gang de skal på tur for å sende de av gårde, er jeg fornøyd.

Jeg vet noen krever betaling, men det ser jeg ærlig talt ikke poenget i. Ja det er dyrt med hest, men du har selv gått til anskaffelse av dyret, så jeg mener du fullt og holdent får klare å betale for det også! Betaling i mine øyne er hjelpen jeg får mtp møkking og andre små gjøremål, det sparer meg for tid og da er jeg fornøyd. Personen som ønsker å ri får ridd, hesten blir brukt og du slipper å sitte med dårlig samvittighet for å ikke ha vært på en ridetur du egentlig ikke hadde tid til. Jeg kaller det en vinn-vinn situasjon, så hvorfor betale?

“Jeg er ikke ute etter å drifte andres hobby”. Det stiller seg såklart litt annerledes om du har en hest som er utdannet til et høyere nivå, og diverse andre fasiliteter er tilstede slik som ridebane og hall. Men da havner automatisk prisen for å holde hest mye høyere enn når man har en avdanket traver, liten hobbyhest eller en gjennomsnittelig tur hest. Da er hesten og stallen du står på ettertraktet, og du kan jo også sile ut de useriøse mot de seriøse om du tar betalt. Men slik som prisene rundt om i de store byene ligger på å få være rundt en hest mener jeg er småteit. Det er fortsatt, til en viss grad en vinn-vinn situasjon.

Og forresten, det banket på stalldøra mi idag, og der var hun! Verdens koseligste jente som har fullført høyskolen og som ønsket seg en turkamerat som selskap. En ponni var midt i blinken, for da var den ikke så høy og skummel heller! Tre dager i uken hvor jeg slipper å ha møkking hengende over meg, og en hjelpende hånd jeg kan spørre om når som helst, for hun leier nemlig i “nabohuset” lenger ned i veien! Hva ser du etter i en fôrrytter? Har du store forventinger eller høye krav?

Har følt meg litt kunsterisk, og siden jeg ikke har publisert bilder ifra dåpen til Iseline, så kan jeg vise de kunstneriske sidene med et kamera som var så som så. Get ready to be pinkyfied!

Jeg har blitt oppringt fordi jeg har en pånni på avveie, jeg kjører og tråler Heddals grusveier, løper over jorder og leiter i skogen. Hesten har blitt observert hos naboer, og de vet tydeligvis hvor han hører hjemme. Og må da tilføye at en nabo heromkring er innen for en radius på en km, pluss minus.

Idag stod han nesten i hagen til noen, og hadde leiket seg i skogen. Jeg kjørte hjem for å fange han, og leitet rundt i skogen i nærheten der jeg bare må anta at han er. Gikk til naboen for å spørre hvor ho hadde sett han, og tok en runde til. Da jeg kommer rundt en kvist-øy ute på et jorde, står jaggu minigampen og sturer ved gjerdet sitt fordi han ikke kommer inn. Det er jo strøm på gjerdet må du jo skjønne! Jeg tar han med inn i gjerdet igjen, og jeg sjekker over gjerdet, null hull. Null spor etter hvor han har ålet eller krabbet seg ut. Jeh! Så blir jeg oppringt klokken 23.00 om at åringen holder leven uti her, så da antar jeg at han har tatt seg en tur igjen. To ganger iløpet av en dag?

For noen kvelder tilbake fant jeg bare en hest i innhegninga mi, og null pånni. Da var det samme prosedyre: opp i skogen for å lete, hvor jeg fant en sturende Sirius på andre siden av gjerdet. Heldigvis står han nå pent og venter på å bli hentet, men hvor lenge varer dette før han utvider horisonten?

I sommer brøyt han seg også fra ei innhegning, sprang over havreåkeren for så å bryte seg INN i ei anna havn. Der var det nemlig mer grass! Det har skjedd to-tre ganger i vinter, men da har han ikke kommet langt før han har blitt oppdaget. Da har han bare snudd når han har blitt ropet på, og er ganske lett å fange, så lenge personen som skal fange han ikke heter Une da. Da er det alt annet enn lett! Jeg gir meg ende over! I morra skal han utstyres med ståltråd-antenne i grima, og jeg skal legge til enda en tråd på gjerdet mitt.

Sirius er en shettis, og har en historie på å stikke av. Han kommer seg ut absolutt overalt, uansett om det er bred hvit tråd, tynn tråd, flere tråder, eller sauenetting! Opp til flere ganger har han vært observert ute på tur hos tidligere fôrverter, og da de har kommet seg hjem for å fange han har han stått pent i hagen. Han kommer som regel tilbake etter en liten luftetur, men jeg kan da ikke satse på noe slikt?

Har du vært borti et slikt problem før? Hva gjorde du for å løse det? Tips til en som har en utbryterkonge i heimen?

En halv Bartulf!

Og det er ikke alle som synes det er så kult å henge med meg lenger heller:

Selvom vi har det vel så bra på tur, hvor alt skjer i hans tempo og han får som regel viljen sin. Her snakker vi en ekstremt fri oppdragelse uten noe korreksjon inne i bildet:

Har ikke ridd så mye på gammer’n i det siste, men nå har jeg tatt meg selv i nakkeskinnet:

Hjemme på gården har vi leietrening (kommer en egen bildeblogg bare fua får satt seg ned til å redigere litt! ) og bitt trening med åringen. Og det går igrunn så det suser, ho tar det meste på strak hov. Det gjelder bare for Une å holde tolmodigheten lenge nok, og slå seg ned med å være fornøyd etter en ekstremt kort økt. Konsentrasjonsproblemer hos både meg og babyhest tror jeg!

I stallen er det ikke bare hest og ponni, men jeg driver også med litt museavl på si. Nå har jeg fire små grå museunger som er klare for levering, noen som melder seg? Så fort jeg flytter til gården blir de pusemat.

Jeg solgte den gamle hestebilen av en tutende og nesten-kokende pickup. Så fant jeg meg et nytt glis som kan dra 3,5 tonn, oversettelse: Fullt utnyttelse av BE sertifikatet mitt! Hvit er nok midt i blinken, siden jeg er så flink til å vaske og sånn mener jeg!

Til slutt må jeg jo tilføye flaksen min da. Ingen oppdatering uten litt uflaks!